Jonathan Safran Foer skriver som en løk. Det er lag på lag, tid for tid og histore for histore. Og i bokform er dette helt fantastisk! Som film, så sier det seg selv at det er helt umulig å få med alle disse lagene. Og det er umulig å filmatisere hans nydelige skildringer noenganger, så istedet for å prøve, har de rett og slett blitt utelatt. Problemet da med filmene er at de mangler de beste bitene av bøkene!
I extremely loud and incredibly close følger vi Oscar som mister faren sin i 9/11. Hans reise igjennom sorgen er det vi følger i filmen, og dette er jo en relativt søt historie i seg selv, derfor synes jeg filmen var helt grei. Mine favoritt øyeblikk i boken kom jo selvfølgelig ikke med i filmen, men alikevel.
Everything is illuminated på den annen side funket ikke for meg i det hele tatt. Jeg synes hovedhistorien i boken var tørr, mens bi historien var fantastisk! Og å se filmen der de kun har fokusert på hovedhistorien er skikkelig nedtur. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg så den ferdig... kanskje jeg ikke gjorde det...
Jeg vil ikke gå inn i detaljer, jeg vil ikke beskrive og kvotere mine favoritt øyeblikk, de skal jeg ha for meg selv og nyte igjen og igjen. Og i bøkene til Jonathan Safran Foer er det mange av dem. Filmene derimot vil jeg se av nyskjerrighet, men dessverre vil de aldri ha samme effekt på meg som bøkene har.
Jeg gleder meg til å få lese extremely loud and incredibly close.
SvarSlett